Disiplene får se Jesu herlighet

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 23. februar 2025.

Lukas 9, 28-36: 28 Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. 29 Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. 30 Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. 31 De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. 32 Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. 33 Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. 34 Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. 35 Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» 36 Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

Fortellingen denne søndagen starter med ordene: «Etter at han har sagt dette». Da blir jeg nysgjerrig på hva Jesus hadde sagt. I fortellingen før vår fortelling kan vi lese at Jesus forteller at han skal lide og dø. Han sier videre noe hva det vil si å følge Jesus. Så kommer altså vår fortelling.

Det er en merkelig historie. Det fortelles at noen døde mennesker viste seg. De snakker om det som snart skal skje med Jesus i Jerusalem. Det kommer ikke klart fram om disiplene hørte dette. De hadde sovnet. Men de hørte i alle fall Guds røst som sa: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham.». Så var det ingen andre å se, bare Jesus.

Hva gjør sånne fortellinger med oss? Vi mottar som kjent Bibelfortellinger med hele vårt liv. Noen er så heldige at de kan nikke gjenkjennende. «Ja, sånn har jeg også opplevd». Journalisten Charlotte Rørth fikk plutselig oppleve at Jesus gikk forbi henne i en kirke. Hennes opplevelse ble så skjellsettende at hun skrev boken: «Jeg møtte Jesus». Etter denne boken, fikk hun så mange henvendelser at hun måtte skrive en bok til. Det som gikk igjen i brevene hun fikk, var at mennesker med tilsvarende opplevelser hadde ikke fortalt det til noen. Ikke før denne boken kom ut. Det var som med disse disiplene: «De fortalte ikke om denne opplevelsen til noen». I Matteusevangeliet var det Jesus som ba dem om å ikke fortelle dette før etter oppstandelsen.

Gjennom et langt liv som sjelesørger, særlig som sykehusprest, har jeg lyttet til mange fortellinger om ulike gudsopplevelser. Det er alltid tros-styrkende for meg. Som sykehusprest fikk vi ofte slike fortellinger mer enn legene fikk. Og prestene i Tromsø fikk enda flere fortellinger enn vi prestene i Oslo. Det er som om mennesker vurderer hvem de vil fortelle til. Det er ikke noe godt å ikke bli trodd på. Da kan en føle seg avvist.

De fortellingene jeg møtte særlig som sykehusprest, var det vi kaller «nær døden- opplevelser». Det var ikke «nær døden-opplevelser» disiplene fikk i vår fortelling. Riktig nok var det et møte med døde mennesker, men disiplene selv var ikke nær døden. Men det var Jesus, og han hadde nettopp fortalt det. Da jeg skulle forberede meg til denne søndagen, hørte jeg på en Podkast av Åste Dokka. Hun hadde intervjuet en av sykehusprestene i Oslo som hadde skrevet om temaet «nær døden-opplevelser». Sykehuspresten kunne fortelle at flere av pasientene hadde fått valget mellom å komme tilbake til livet eller ikke. Han kunne fortelle om hvilket lys mange hadde opplevd. En pasient  hadde møtt Jesus og spurt ham: «Er det sant at du elsker absolutt alle mennesker?» Jesus hadde svart at «ja, det var sant». Så hadde mannen spurt videre: «Men hvordan kan du hjelpe alle du elsker?» Da hadde Jesus svart: «Helst gjennom andre mennesker».

Det er noen forunt å oppleve det vi kaller «ekstraordinære opplevelser». Fortellingene blir fortalt som «overnaturlige». Personlig tror jeg det er mange naturlover vi ikke har oppdaget ennå. Jeg har gjennom et langt presteliv også hatt mange samtaler med mennesker som ikke har hatt noen Gudsopplevelser som kunne hjelpe dem i deres tvil. «Hvor er Gud når jeg trenger Ham som mest?» Noen mister troen. Noen begynner å tenke annerledes om Guds allmakt. Vi mennesker er forskjellige. Noen er avhengig av å erfare Gud for å tro, andre synes ikke det er viktig. Metodistkirken insisterer på at det går an å erfare Gud. Det gjør ikke alle kirkesamfunn.

Alt avhenger av tolkning. Hvis vi tenker at livet er en gave fra Gud, er pusten vår en eneste stor Gudsopplevelse. Da Gud skapte liv, blåste han livs-pusten inn i mennesket. Når vi våkner om morgenen og befinner oss fortsatt som troende, kan det sees som et mirakel. Det er ingen selvfølge å være troende. Troen er en Guds gave. Nå er vi i slutten av februar. Snart har vi våren her. Igjen blåser Gud sin livs-pust inn i naturen. Det er et Guds under. Det gir meg en stor Gudsopplevelse hvert år.

For mange år siden bestemte samtalegruppa til Monika å lage små treplater med Bibel-vers og henge opp i trærne i skogen. To år senere snakket jeg med en kvinne. Hun hadde vært svært deprimert. Hun hadde bare grått og grått. Hun orket ikke å være ute. Men en dag gikk hun likevel ut i skogen. Da fant hun plutselig en av disse platene med et Bibel-vers. Kvinnen opplevde det som ord direkte til henne i hennes situasjon. For henne ble det en sterk Gudsopplevelse. Jeg visste om den «naturlige» årsaken. Men var det mindre mirakuløst fordi det hadde en naturlig årsak? Gud bruker oss mennesker til å gi hverandre Gudsopplevelser.

Disiplene måtte ned fra fjellet etter denne spektakulære gudsopplevelsen. Det høres ut som om Peter gjerne ville vært der bestandig. Han ville gjerne bygge hytter der på fjellet. Men nede fra fjellet ventet hverdagen. Og Lukasevangeliet forteller at disiplene ikke greide å drive ut en ond ånd fra et menneske. Disiplene hadde blitt forespeilet å kunne både helbrede og drive ut onde ånder. Men nei, Jesus måtte gjøre det selv.

I vår fortelling står det at disiplene «så bare Jesus». Våre dager består av langt flere hverdager enn de dagene vi får oppleve overbevisende opplevelser på at Gud finnes. Stort sett må vi nøye oss med å se «bare Jesus». I Metodistkirken sier vi at vi kan «se Jesus» gjennom det vi kaller nådemidler: Bibelforkynnelse, bønn, fellesskap, dåp og nattverd. Selv om vi ikke tror at brød og vin blir forvandlet, så tror også vi at Gud er «virkelig til stede» i nattverden. Teologene kaller det «realpresens». Gud er virkelig til stede.

Paulus fikk også en sterk gudsopplevelse. Han forfulgte de kristne, men Gud viste seg plutselig for ham på en overbevisende måte. Mange ganger tenker jeg at jeg skulle ønske at Gud kunne gi toneangivende ateister en slik opplevelse. Tenk om en kjent ateist fra Humanetisk forbund hadde sagt: «Jeg har møtt Jesus». Det ville vært en stor Gudsopplevelse for oss alle sammen.

Gudsopplevelser kan bli avhengighetsskapende. Jeg har hatt mange samtaler med mennesker som er nærmest konsumenter på åndelige opplevelser. Livet blir tomt hvis ikke de får en regelmessig dose av gudsopplevelser. Jeg tror vi bare skal takke hvis vi er så heldige at vi får slike ekstraordinære opplevelser. Men vi må tåle å «se bare Jesus». Det skjer som sagt i nattverden, det skjer i naturen, det skjer i den gode samtalen om troen vår, det kan skje når vi leser Bibelen, det kan skje når vi ber, enten med ord eller uten ord og tanke.

I vårt kirkerom har vi en altertavle hvor vi «ser bare Jesus». Jeg vet at dette bildet har betydd mye for mange av oss. I dette bilde ser vi Guds kjærlighet, og det er gudsopplevelse nok å leve på.

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen