Jesus helbreder en kvinne på sabbaten

Les prestens foreløpige tanker rund prekenteksten for søndag 26. januar 2025.

Lukas 13,10-17:

10 En sabbat underviste han i en av synagogene. 11 Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. 12 Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» 13 Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

14 Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» 15 «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? 16 Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» 17 Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde.

I denne fortellingen hører vi om en kvinne som har vært plaget av en «sykdomsånd». Vi hører umiddelbart at dette er en fortelling med et litt annet verdensbilde enn i vår kultur. Jeg har vært sykehusprest i 20 år. Da kunne jeg møte pasienter som hevdet at deres sykdom hadde å gjøre med at en slektning i Afrika hadde påført dem denne sykdommen. Jeg har selv opplevd å be for en mann som mente om seg selv at han var besatt. Etter bønnen takket han og sa at han nå var fri fra besettelsen. Men det dominerende i vår kultur er å tenke annerledes om sykdom.

Det fortelles at denne kvinnen hadde levd i 18 år med en ond ånd som hadde gjort henne syk. Hun var helt kombøyd og kunne ikke rette seg opp. Dette er i dag gjenkjennbart, men vi kaller det ikke en ond ånd. Vi har andre navn på den type sykdom. Jesus helbredet henne med ordene: «Kvinne, du er fri fra din sykdom». Etter at han hadde lagt hendene på henne, reiste hun seg opp og lovpriste Gud.

Dette skulle jo ha ført til at alle som var til stede også lovpriste Gud. Men den religiøse lederen reagerte teologisk. Han bestred ikke Jesu makt til å helbrede, men han reagerte på at Jesus ikke holdt loven. Det er seks dager som en kan helbrede, og da behøver en ikke å helbrede på sabbaten. Å helbrede var å arbeide, og det var ikke lov. Jesus avviste ikke argumentet i og for seg, det kunne han gjort. I stedet viste han dem hvor hult de argumenterte. «Hyklere», sa han. Så viste han dem at de også arbeidet på sabbaten hvis det var nødvendig. De også brukte sitt skjønn selv om loven sa noe annet. Da måtte de skamme seg. De så hvor lite prinsipielle de selv var overfor sabbatsbudet. Dyrene «blir løst» fra sine lenker for å drikke. Kvinnen «blir løst» fra Satans lenker. Hva var den prinsipielle forskjellen? Som sagt, de skammet seg.

Da Jesus holdt sin «programtale» i starten av sitt virke, sa han: «Han (Gud) har sendt meg for å forkynne befrielse for fanger, syn for blinde, gi de undertrykte frihet og utrope ut et nådens år fra Herren» (Luk.4.18-19). Jesus hadde lest fra Jesaja-boken (Jes.61.1ff).  Så sa han: «I dag går dette skriftord, som dere hørte, i oppfyllelse» (Luk.4.21).

Jesus var kommet for å sette undertrykte fri. Det var nettopp det Jesus gjorde i vår fortelling. Kvinnen ble satt fri.

I dette evangeliet har vi flere fortellinger hvor Jesus sier noe om sabbatsbudet. I Luk.6.1-11 kan vi lese om fortellingen om en mann som ble helbredet fra en vissen hånd. Jesus sier: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge liv?» Fortellingen avsluttes med at mange ble rasende og lurte på hva de skulle gjøre med Jesus. På samme måte kan vi i Luk.14.1-6 lese om da Jesus helbredet en mann på sabbaten. Han sa: «Om en av dere har en sønn eller en okse som faller i brønnen, vil han ikke da straks trekke dem opp, selv om det er sabbat?» (v.5).

Jesus var ikke imot å holde hviledagen hellig. Han visste også hvor viktig det var for det gamle gudsfolket å holde loven. På den måten kunne de fremskynde Messias’ komme. Men Jesus lærte menneskene å bruke skjønn i møte med regler. Da jeg var sykehusprest, sa vi i etikk-komiteen: «Når reglene kommer inn, går vettet ut».  I medisinsk etikk var det fristende å sitere lovverket. Men Jesus har lært oss å ikke være det vi i dag kaller «biblisistiske». Det holder ikke å sitere et av budene eller andre Bibel-vers. Jesus har lært oss å spørre etter budenes hensikt. 

Jesus helbredet stadig, også på sabbaten. Det er ikke sikkert vi er forunt å oppleve den type helbredelser i dag. Men stadig kan vi få oppleve at Jesus setter oss fri. Vi tenker ikke på synd og sykdom slik de gjorde på Jesus tid. Men det er interessant at synd ble tidlig nettopp definert som å være «innkrøkt i seg selv». Allerede Augustin brukte disse ordene, og Luther tok det opp igjen. Synd er ikke alle moralske regler vi bryter. Men synd er å være «innkrøkt i seg selv». Det kan Jesus gjøre noe med. Jesus kan frigjøre oss fra de lenkene som gjør at vi er innkrøkt i oss selv. Det kalles nåde. I Metodistkirken er nåden både å få tilgivelse, og det er å få hjelp til å elske sin neste. Begge deler frigjør oss fra våre «lenker». Våre «lenker» handler om mye forskjellig. Men en felles betegnelse kan være ordet «synd».

«Synd» er et ord som mange synes er umoderne. Men fenomenet blir ikke borte for det. Åste Dokka skriver stadig om synd. Hun snakker ikke bare om moralske feilgrep. Hun snakker om alle problemer som vi vasser i. Klimakrisen kaller noen for «arvesynd». Vi har vært grådige. Grådighet var noe av det Jesus advarte oss mot.

Lukasevangeliet kalles ofte for «de fattiges evangelium». Her får vi høre at vi ikke kan tjene både Gud og «Mammon» (Luk. 16. 13). I saligprisningene får vi høre: «Salige er de fattige» (Luk. 6.20) mens Matteusevangeliet har «fattige i ånden». Liknelsen om den rike bonden (Luk.12.13-21) er Lukas-evangeliet alene om. «Selg det dere eier» (Luk.12.33) og «Hvor skatten deres er, der vil også hjertet deres være» (Luk.12.34).

Hva gjør rikdom med oss? Rikdom gjør ofte det med oss at vi blir «innkrøkt» i oss selv. Rikdom gir oss «lenker». Det er lett å tro at rikdom setter oss fri. Men rikdom gjør oss ufri. Den rike bonden brukte all sin tid til å bygge større og større låver til avlingen sin. Så døde han. Hvilken glede hadde han hatt av sin rikdom?

Jesus sier at vi skal elske vår neste. Lukas-evangeliet er også alene om fortellingen om den barmhjertige samaritan. Nestekjærlighet er det som setter oss fri. Klimakrisen utfordrer nettopp nestekjærligheten. Kjærligheten til de som kommer etter oss. Men vi kjenner ufriheten. For vi er ikke klare for å greie oss uten oljen. Vi bruker for mye strøm. Vi kommer til kort. Vi er innkrøkt i oss selv.

Krig er også en del av det å være innkrøkt i seg selv. Å ville ha mer land til egen befolkning er synd. Vi trenger å bli satt fri fra «lenkene». Klimakrisen og krig kommer til å koste masse. Vi kommer til å bli fattige. Jesus kan hjelpe oss til å se våre «lenker» og frigjøre oss. Går det an å rette ryggen når vi står overfor så store problemer som klimakrisen og krig? Hvis ikke kirken kan gi oss håp, hvem kan da gi oss det? Vi kan rette ryggen. Vi slipper å skamme oss pga. vår «arvesynd». Vi kan rette ryggen og la Jesus helbrede oss. Jesus kan gjøre sine helbredende gjerninger gjennom oss, enten det handler om klimakrisen eller krig. Det høres lettvint ut, men jeg har tro på det. Det hjelper ikke å fortette å være krumbøyd. Vi kan rette ryggen. Vi kan kjempe for en bedre verden. For Gud er i stand til å helbrede.

Også den individuelle synden kjenner vi godt til. Vi kommer hele tiden til kort. Men Jesus står der med sin nåde. Både nåden som sier: «Jeg tilgir deg. Jeg elsker og bare elsker». Men også nåden som hjelper oss til å elske vår neste. Jesus frigjør. Han hjelper oss til å rette ryggen. Han hjelper oss til å se hvor «innkrøkt» i oss selv vi er, og han hjelper oss til å enten gjøre noe med det, eller hjelper oss til å forsone oss med vårt liv. Begge deler er frigjørende. Vi kan rette ryggen som ved et under. Gud helbreder også i dag. Han tar bort de «lenkene» som synden skaper og gir oss et nytt liv med rette rygger.

De religiøse i vår fortelling brukte sin teologi for å protestere mot Jesus. Når vår egen teologi gjør at vi føler at vi ikke kan gå med rette rygger, kan Jesus frigjøre oss. Han kan frigjøre oss fra våre «lenker» så vi kan rette ryggen. Dette kalles nåde, og det er det motsatte av å være «innkrøkt i seg selv». Vi er skapt til å gå med rette rygger. Jesus gikk stadig og gav mennesker sin verdighet tilbake. Det kan han gjøre med oss også.  

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen