- Det føltes som et tegn fra Gud. Vi ønsker å holde sammen.
Nordiske, baltiske og ukrainske ledere beveger seg sammen inn i fremtiden.
Samtale, latter, omtanke og glede fylte rommet da 42 ledere fra Ukraina, Norge, Litauen, Finland, Latvia og Danmark var samlet i Riga, Latvia for å tilbe, be, dele, reflektere og snakke om vår fremtid sammen i United Methodist Church.
Noen kom med angst i frykt for at andre ville prøve å overbevise dem om deres synspunkter. Noen hadde fortsatt den spente og vanskelige ekstrasesjonen til Sentralkonferansen tidligere i år friskt i minne og var lite håpefulle. Noen kom bare med et åpent sinn.
Til slutt da gruppen kom sammen etter gudstjenesten for å oppsummere opplevelsen deres, var det mye som hadde skjedd. En sa: «Jeg var bekymret for hva som ville skje med kirken vår, men jeg reiser hjem med håp. Det var mye kjærlighet og forståelse her.” En annen sa:” Vi har hatt en fredelig og sivilisert samtale, ingen ble skadet eller forlatt. Vi kjemper for kirkefamilien vår. Verden er ikke forent, men vi må holde oss forent.» Enda en sa: «Jeg er takknemlig for å ha vært, jeg forventet argumentasjon, men Gud har gjort våre hjerter saktmodige. Jeg håper at folk med ulike syn ikke vil dømme hverandre.»
Lederne ble samlet i Riga av det sentralkonferanserådet på et tidspunkt da Estland har forlatt kirkesamfunnet (1. juli 2023) og fire Eurasia-konferanser har startet prosessen for å forlate kirkesamfunnet på sentralkonferansen i 2025. Deltakerne representerte alle de årlige konferansene som skal forbli i United Methodist Church eller som venter til etter generalkonferansen 2024 med å bestemme seg.
Hensikten med samlingen var i en ånd av «Christian Conferencing» for å under bønn skjelne Guds veiledning for kirken. Invitere til å dele perspektiver, bekymringer og drømmer, og gi råd og anbefalinger til sentralkonferanserådet for å hjelpe dem i deres arbeid frem til sentralkonferansen i 2025.
Delingen foregikk i en atmosfære preget av bønn med få samtaler, og ingen av dem lenger enn 15 minutter. Mesteparten av tiden gikk med til deling, lytting og bønn i grupper. Deretter mer deling, lytting og bønn i én stor sirkel klokt tilrettelagt av prest Øyvind Helliesen.
Metodistidentiteten i det nordiske, baltiske og ukrainske området var det første temaet. Det ledet frem til et søkelys på misjon og dets implikasjoner for vår fremtid. Dette førte oss inn i en samtale om betydningen av våre relasjoner for vår selvforståelse.
For første gang siden begynnelsen av krigen i Ukraina kunne ledere fra Ukraina møte, dele fellesskapet, snakke og be med andre ledere på sentralkonferansen. Det ble et svært følelsesladet øyeblikk, da de tre lederne fra Ukraina delte hvordan krigen påvirker befolkningen og kirken, og hvordan kirken fortsetter å tjene og bringe trøst og håp til folket. Hele gruppen la hendene på de ukrainske lederne, ba for dem og velsignet dem.
Etter at grunnarbeidet var lagt, rettet vi endelig søkelyset på vår felles fremtid. Selv om det var en bevissthet om behovet for å se på United Methodism i et større europeisk perspektiv, hadde gruppen liten lyst til å diskutere organisatoriske spørsmål. Deltakerne var mer interessert i hvordan en felles fremtid kunne se ut.
De årskonferansene som er representert er teologisk mangfoldige, og det ble uttrykt bekymring for om det vil være frihet til å holde på en konservativ teologi. Flere ledere uttrykte sin forpliktelse til å beskytte alles rett til å forbli trofast mot deres tro.
Fra ulike teologiske utgangspunkt, uttrykte flere behovet for at hver årskonferanse skal kunne sette sine egne retningslinjer og standarder for ekteskap, og lisensiering og ordinasjon av prester, og for å kunne holde fast ved disse retningslinjene og standardene uten innblanding fra den generelle kirke. Som en uttrykte det, "Ulike standarder og retningslinjer er kanskje ikke det beste, men kanskje det bedre alternativet", og mange nikket enig.
Gjennom helgen var atmosfæren varm, respektfull og kjærlig. På slutten av samlingen sa en: "Jeg bringer tilbake følelsen av tilhørighet til familien, jeg har håp om et fellesskap der vi oppfatter hverandre som Guds barn."
Christian Alsted