Døperen vitner

Les presten tanker rundt teksten på hennes bursdags-gudstjeneste søndag 12. januar 2025

Søndag 12.januar fyller jeg 71 år. Det er ikke noe rundt tall, men jeg vil likevel markere dagen med en litt annerledes gudstjeneste. Bjørn Markussen kommer fra Oslo og spiller piano. Det blir andre sanger, nesten ikke noe liturgi, men med nattverd. Mellom sangene kommer jeg til å fortelle en del av min troshistorie. Ordet «troshistorie» var veldig populært på 80-tallet. Da satt vi i grupper og fortalte hverandre om troen vår slik den hadde vært opp gjennom livet. For troen er ikke en statisk størrelse. Troen forandrer seg, også min tro. Prekenen blir også preget av min troshistorie. Her er noe av det jeg kommer til å si denne søndagen:

Johannes 1.29-34: 29 Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! 30 Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. 31 Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» 32 Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. 33 Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. 34 Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn (utvalgte).»

Denne fortellingen inneholder mye viktig i min egen troshistorie.

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!». Det er litt rart at Jesus blir sammenliknet med lam i dette evangeliet. For i Johannesevangeliet er Jesus heller sammenliknet med hyrde, gjeteren som passet på lammene. Men at Jesus skulle sammenliknes med et lam, får vi fra tanken om sonoffer. Det var vanlig på Jesu tid å tenke at Gud måtte ha et offer for å tilgi og elske menneskene. Folk brukte mye krefter på denne ofringen. Tempelplassen ble for Jesus en markedsplass, hvor det ble solgt offerdyr. Det var i utgangspunktet lurt slik at pilgrimene slapp å ta med seg levende dyr på sin lange reise til Jerusalem. Men det hadde utartet. Vi husker hvordan Jesus ble rasende (Joh.2.13-17).

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!». Dette er et viktig utsagn i min troshistorie. Det begynte jo der. Da jeg var ung, lærte jeg om det som kaltes «broillustrasjonen». Det var en visuell demonstrasjon over hva Jesus betød. Det ble tegnet opp en stor kløft. På den ene siden var Gud, og på den andre siden var det mange mennesker. Så ble det fortalt at menneskene prøvde å komme over denne kløften, men greide det ikke. Så kommer korset og tetter igjen den store kløften så menneskene får en bro som de kan gå på for å nå sin Gud. Da jeg begynte å studere teologi, ble denne måten å tenke på veldig utfordret. Og i pensum for metodistisk teologi, av Tore Meistad, blir det polemisert over sangen: «Jeg har en venn som har gitt sitt liv for at jeg skal få leve».

Fortsatt kan jeg høre forkynnelse om Jesus som dette sonofferet som Gud trenger. Det jeg ikke liker ved denne forkynnelsen, er at jeg opplever ofte at vi da beholder et gammelt bilde av en Gud som ikke er i stand til å tilgi uten dette offeret. Så kommer fortellingen om Jesus som en reddende engel inn fra sidelinjen. Det vi kaller inkarnasjonen blir helt borte for meg da. Det er jo Jesus som har vist fram vår usynlige Gud. Hvis vi skal beholde sonoffertanken, og jeg sier «hvis», så ser jeg heller for meg en Gud som vrir sin hjerne og lurer på hvordan han i all verden skal få sagt til menneskene at han er en Gud som elsker og bare elsker. Da er det som om han sier til seg selv: «Ja, ja, jeg får gi dem dette offeret, da, for at de skal tro at jeg elsker og bare elsker». Jeg kan selvsagt ikke gå inn i Guds hode. Det finnes mange måter å tolke Jesu død på.

Det er i alle fall avgjørende viktig for meg at det ikke er Gud som måtte ha dette offeret. Det var evt. vi som trengte det for å forstå at den Gud vi har med å gjøre, er en Gud som elsker og bare elsker. Vi har ikke med å gjøre en hevngjerrig Gud som må ha et offer for å bli i stand til å tilgi. Ett vers i dette evangeliet går som en rød tråd. Jeg skulle ønske det var dette verset som ble kalt «Den lille Bibel». Det er Joh.15.13: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner». Ikke et ord om sonoffer. Men da Jesus ble «løftet opp» på korset, ble han oppløftet i dobbelt forstand. Der var det at Gud ble vist fram. Der var det at Gud ble vist fram som en som elsker og bare elsker. (Joh.12.32-33)

I vår fortelling hører vi om at Johannes skulle døpe med vann, men at Jesus skulle døpe med Den hellige Ånd. Dette er det blitt mange teologier ut av. I tillegg til ulike forsoningsteologier møtte jeg i ungdomstiden også ulike Åndsdåpsteorier. På 70-tallet ble jeg påvirket at diverse Åndsdåpsforkynnelse, også i Metodistkirken. Jeg ville så gjerne få oppleve det mange snakket om. Til og med var det en metodistprest som påstod at en ting var å si ja til Jesus, men vi måtte også si ja til Dhå. Hadde jeg ikke sagt ja til Dhå? Var det noe galt med meg? Jeg følte at jeg var med i B-laget blant kristne. Ja, i noen miljøer ble det nærmest satt spørsmål ved om en kunne regne seg som kristen i det hele tatt hvis en ikke hadde opplevd det som kalles «Åndsdåp». Men jeg var på Hellig Ånds-seminar i Storsalen i Oslo. Der lød forkynnelsen: «I Kristus er hele fylden». Det gikk ikke an å dele opp Gud på den måten noen forkynnere, også i Metodistkirken, gjorde. Vi tror på en treenig Gud, en Gud som ikke går an å dele opp på den måten.

Min redning ble Det teologiske fakultet på Blindern. Der møtte jeg en helt annen teologi. Ikke bare ang. Åndsdåp, men jeg lærte å lese Bibelen på en ny måte. Jeg tenkte: «Her har jeg hørt forkynnelse i så mange år. Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?» Jeg følte meg rett og slett snytt. Jeg forbannet meg på at jeg når jeg ble prest, skulle jeg videreformidle alt det flotte jeg har lært på dette fakultetet. Det har vært min «pasjon» gjennom et langt presteliv. Jeg er utrolig takknemlig for Det teologiske fakultet. Kanskje reddet dette fakultetet troen min. Det har vært min kilde til nye troshistorier. Her har jeg tatt diverse videreutdannelser og lest alt det lærerne ved dette fakultetet har utgitt i årenes løp.  

På Teologisk fakultet lærte jeg som sagt å lese Bibelen. Jeg lærte at jeg måtte vite noe om datidens tenkemåte for å se hva de hørte den gang dette ble forkynt. Jeg tenkte: «For å forkynne det samme, må en forkynne noe annet». «Det den ene sier, og det den andre hører, er aldri det samme». Dette gjelder ikke minst når en leser Bibelen.

Embetseksamen inneholdt i min tid tre større oppgaver, en i Gamle Testamentet (GT), en i Nye Testamentet (NT) og en i det som kalles «systematisk teologi». I GT skrev jeg om sonoffer. I NT skrev jeg om Åndsdåp og vanndåp i Apostlenes gjerninger. Så ønsket jeg å skrive noe om Åndsdåp i «Systematisk teologi». Da sa lærerne til meg: «Anne Grete, hvor lenge vil du la deg styre av disse tankene som har gjort deg så vondt? Vil du ikke heller legge det bak deg og gå videre?». Er det noe rart at jeg elsker Det teologiske fakultet? Så jeg skrev om «Nåden i metodist-luthersk dialog». Dette handlet om den internasjonale dialogen. Senere ble jeg med i den norske dialogen som endte opp med avtalen som kalles «Nådens fellesskap». Men da var jeg på luthersk side. Jeg hadde jo vokst opp i Metodistkirken som lutheraner i mindretall. Jeg hadde i min oppvekst plaget diverse metodistprester og fikk høre at jeg var mer luthersk enn Luther selv. Jeg var «erkeluthersk». Men jeg var enig i Metodistkirkens dåpssyn.

Da vår Anders var i ferd med å dø bare fem dager gammel, hadde min svigermor, som tilhørte Den lutherske frikirken, sagt: «Husk å døpe han». Men da legene stod og kjempet for hans liv, tenkte jeg «Nå dør han, og jeg døper han ikke.» Jeg tenkte at hvis jeg skulle avbryte legenes arbeid for å døpe han, ville jeg forkynt en Gud som ikke tar imot små barn som dør før de blir døpt. Dette ble for meg en manifestasjon av mitt metodistiske dåpssyn selv om jeg var luthersk prest. I dag møter jeg ingen lutherske prester som tviler på at Gud tar imot udøpte barn. Som sykehusprest så vi hvordan det som kalles «nøddåp» ble færre og færre. Men det var ikke dåpssynet som gjorde at jeg ble metodistprest. Jeg kunne egentlig ikke tenke meg å bli metodist. Jeg var folkekirkeprest på min hals. Jeg er fortsatt glad for at vi har en folkekirke som gir tilhørighet til mennesker som ikke vil bruke sine ressurser på menighetsarbeid.

Som ved et under ble jeg likevel metodistprest for 14 år siden. Det er kjemperart. Jeg var livredd for å bli «fritidsleder» for kristne mennesker. Men det som er min «misjon», er å gi gode gudsbilder. Min erfaring er at det er nettopp mennesker som har hørt mye forkynnelse gjennom et langt liv, som trenger å få andre gudsbilder. I vår folkekirke er det heldigvis mange som er trygge på at de kommer til Gud når de dør. Gud er for dem en kjærlig Gud. Men i Metodistkirken kan jeg ofte få opplevelsen av at noen trenger min teologi som jeg har fått fra Det teologiske fakultet.

Da jeg var sykehusprest i 20 år, ble vi ledere bedt om å skrive ned hvilken «produksjon» vi hadde. Dette ordet passet dårlig på et sykehus, særlig for prestetjenesten. Da vi var samlet alle lederne, sa jeg: «Prestetjenestens produksjon er at pasientene skal få dø med vissheten om at Gud er en Gud som tar imot oss når vi dør». «Skriv det», sa direktøren begeistret. Ja, dette hører også til min troshistorie. Jeg tror ikke lenger på at Gud ikke vil ta imot oss mennesker når vi dør. 

Derimot tror jeg at når vi kommer over på den andre siden, får vi alle oppleve at vi har tatt feil. Vi har ikke forutsetning for å skjønne Gud. De av oss som har latt oss påvirke av alterbildet i kirkerommet i Metodistkirken i Drammen, får kanskje se at Jesu milde ansikt er Guds ansikt. Jesus som har armene ut, er Guds raushet når han sier: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære». Og Jesu føtter får vi se som Guds føtter, der han kommer oss i møte og sier: «Velkommen hjem. Her hører du hjemme. Jeg har skapt deg. Jeg har båret deg. Du er min. Jeg liker deg.»

Da jeg kom tilbake til Drammen i 1994, hadde jeg vært borte fra dette kirkerommet i over 20 år. Da jeg så dette alterbildet, bare rant tårene mine. Jeg hadde jobbet med temaet «Gudsbilder og foreldrebilder» i mange år. Jeg var opptatt av hvordan våre gudsbilder var preget av våre foreldrebilder. Men da jeg så dette bildet, tenkte jeg: «Min tro er preget av dette bildet». Da var det artig å se at det nederst på maleriet står skrevet: «Til minne om en god mor og far».

Det er mye som preger vår troshistorie, både våre foreldre og den forkynnelsen vi er vokst opp med. Våre bilder av Gud er forskjellige. Våre teologier er forskjellige. Vår tro er forskjellig. Men jeg ønsker som prest å forkynne en Gud som elsker og bare elsker. En slik Gud har Jesus vist oss.

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen.