trostes
Bildet er tatt av Susanne Jutzeler, Schweiz 🇨🇭 suju-foto fra Pixabay

Salige er de som sørger, for de skal trøstes

Les prestens tanker rundt prekenteksten for Allehelgensdag søndag 5. november 2023

Matteus 5,1-4: Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham.  2 Han tok til orde og lærte dem:
          
     3 «Salige er de som er fattige i ånden,
          for himmelriket er deres.
          
     4 Salige er de som sørger,
          for de skal trøstes.

 

Allehelgensdag er blitt en dag hvor mange går på gravene og tenner lys. Det er blitt en dag hvor vi minnes våre kjære som er gått foran oss over på den andre siden. For noen er det et vemodig minne, for andre er døden fortsatt et så stort tap at det ikke er til å bære. Andre igjen kjenner bare lettelse ved den andres død. Det er legitimt, men da kalles det ikke sorg. Sorg er definert som «reaksjon på tap». Hvis det ikke er noe tap ved døden, er det derfor heller ingen sorg.

Opprinnelig var det som navnet sier, en dag hvor kirken minnet sine helgener. Det var blitt så mange helgener at det ble bestemt å samle feiringen av deres dødsdag på en dag. I tillegg var det en minnedag for alle de døde. I dag feirer vi allehelgensdagen først og fremst til minne om de døde. Vår kirke har ingen helgener. Men en definisjon på helgen er at en helgen er en som har gjort Gud stor for oss. Da har vi vel mange helgener vi kan feire i dag.

Vi kan ha ulike tanker om døden. Hva skjer egentlig? Er det slutt? Finnes det et evig liv? Hvis det finnes et liv etter døden, blir vi da delt slik at ikke alle kommer til Gud? Ingen av oss vet. Det er en usikkerhet vi må leve med. Jeg har imidlertid sitert min kjære lærer Jacob Jervell mange ganger: Han sa stadig: «Jeg ber til Gud hver dag om at han må la helvete stå tomt». Han var adskillig mer ydmyk enn meg. Jeg kan ikke fatte at Gud, som snakket om å elske sine fiender, bare vil ta imot de som trodde på ham i dette livet.

Ingen av oss vet. Derfor er den ene forestillingen like legitim som den andre. Jeg forestiller meg at vi alle får se at vi har tatt feil. Jeg forestiller meg at når vi alle får se Gud, så ønsker vi alle å tilbe ham. Da er det rart for meg å tenke at Gud sier: «Nå er det for sent. Trodde du ikke på meg før, nytter det ikke å tro på meg nå». Når vi kommer på den andre siden av dette livet, får vi alle se Gud, og vi blir gjort hele. Det gjør at vi kan tenke på våre kjære som hele mennesker, uten alt det som vi irriterte oss over mens de levde.

Selv tenker jeg på at det er mange spørsmål jeg gjerne vil stille Gud. Hvorfor tillot han all verdens lidelse? Hvorfor helbredet han ikke flere? Hvorfor lot han små barn dø eller foreldre dø fra sine barn? Hvorfor kunne han ikke stoppe krigen i Ukraina eller Midøsten? Hvorfor hindret han ikke naturkatastrofene? Jeg vil spørre ham om han kunne ha hjulpet hvis han ville. Jeg ville spørre ham om han egentlig har hatt kontrollen. Jeg vil spørre ham om hvilken makt han egentlig hadde.

Prekenteksten i dag er hentet fra det vi kaller «Bergprekenen». Matteusevangeliet har samlet mange ord fra Jesus. Noen av ordene kalles «Saligprisningene» fordi de begynner med ordene «Salige er de…» Ordet «salig» brukes ikke så mye lenger. Noen oversetter det med «lykkelig», andre med «velsignet». Det er i alle fall noe positivt. Da høres det rart ut med «Salige er de som sørger, for de skal trøstes». Jeg tror ikke de som sørger føler seg særlig lykkelige eller velsignet. Sorgen kan være så stor at den nesten ikke er til å bære. For noen er den heller ikke til å bære, og de tar livet sitt.

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes». Å trøste sørgende mennesker kan høres lettvint ut. Vi skal ikke tro at vi med ordene våre kan gjøre sorgen mindre. Men trøst kan innebære å få hjelp til å bære sorgen. Trøst skal ikke hindre tårer. Trøst kan innebære å hjelpe til å gråte. Tårer er som å rense et sår. Mange tør ikke gi seg hen til gråten. Mange tenker at de da aldri vil greie å stoppe. Men tårer renser. Tårer hjelper i det vi kaller sorgarbeid. Ofte er trøst det å hjelpe mennesker til å orke å ha det vondt.

Trøst kan være helt praktisk. Jeg har vært sykehusprest i 20 år. Jeg husker særlig en pasient som skulle dø. Da var det en klok sykepleier som spurte ham hva som var det verste ved å dø. Han svarte: «At garasjen ikke blir bygget ferdig.» Det ble et fint sorgarbeid for alle hans venner. Nå kunne de gjøre noe praktisk for ham. Han døde ikke før garasjen var ferdig. Han fikk den trøsten han trengte. Gud trøstet gjennom venners bygningshender.

Mange tenker at troen er en stor trøst ved sorg. Men for noen blir troen en belastning. «Hvor er Gud når jeg virkelig trenger ham?» Mange føler seg forlatt av Gud. For andre kan det være motsatt. Andre kan kjenne at Gud gir dem den styrken de trenger i sorgen, enten det er sin egen død eller andres død. Krise har det ved seg at den vanlige måten å tenke på ikke fungerer lenger. Jeg har sett mange ateister som begynner å tro, og jeg har sett troende som begynner å tvile.

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Mange finner trøst i tanken på å møte igjen den som er død. Andre tenker at de ikke orker å være gift inn i evigheten. Derfor må vi spørre hva slags trøst den andre trenger. Gud trøster gjennom oss, men Gud lar oss ikke bli tankelesere. Noen får trøst ved hjelp til tanken. Andre får trøst ved praktisk arbeid. Hele tiden er det Gud som gir trøst.

Den Gud som gir trøst, er usynlig. Men den usynlige Gud valgte å vise seg fram i en mann som levde i Midtøsten i ca. 30 år. Han gikk rundt og trøstet mennesker. Han gikk rundt til mennesker som sørget, som hadde tap i livet. Mange hadde mistet selvrespekten sin. Mange hadde mistet all sosial kontakt. Noen hadde mistet sin verdighet. Han reiste opp mennesker og gav dem verdigheten tilbake. Han trøstet dem i deres sorg. Noen var syke og ble helbredet. Noen bar på skyld og fikk vite at Gud er i stand til å tilgi dem.

Menneskene trengte ulik trøst. Jesus gav dem den trøsten hver enkelt trengte. En gang spurt han en blind mann: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Det var opplagt for alle at denne mannen ville bli seende. Men Jesus spurte først. Jesus begynte ikke å reparere tapet før han hadde spurt. Det er den sørgende som skal ha makten. Det er den sørgende som skal bestemme på hvilken måte en skal trøstes. Jesus spurte. Det er lurt. Det som vil være trøst for meg, behøver ikke være trøst for den andre. Men Gud vil trøste absolutt alle som sørger.