En langvarig konflikt med mange paradokser

Hvorfor er det noen av de konservative som forlater Metodistkirken? De konservative er jo i meningsflertall på verdensplan. Hvorfor er det da ikke de liberale i USA og Vest-Europa som forlater kirken? Her er en forenklet forklaring.

Tekst: Karl Anders Ellingsen

I sin generalkonferanse (GK) i Atlanta i 1972 vedtok United Methodist Church at homoseksuell praksis er i strid med kristen lære. Siden har dette vært et tema ved hver eneste GK (som samles hvert fjerde år). I begynnelsen var det et stort flertall for å beholde teksten, men på nittitallet skjedde det store endringer i holdningene i USA og i Vest-Europa. Det ble også reflektert i stemmetallene. Ved overgangen til det nye årtusenet var det nesten stemmelikhet. De fleste regnet med en endring på neste GK.
Så skjedde det noe i Afrika og Øst-Europa som skulle få konsekvenser på mange felt. Med en vekst på flere hundre tusen nye medlemmer fikk de afrikanske årskonferansene langt flere delegater til GK. Samtidig satset UMC enormt i landene etter oppløsningen av Sovjet. Mange nye årskonferanser, ofte med svært få medlemmer, ble etablert. Alle med representasjon i GK. Til sammen ga dette en klar konservativ majoritet i GK.
I denne artikkelen bruker jeg begrepene liberale om de som ønsket å endre teksten i kirkeordningen og konservative om de som ønsker å beholde teksten. Det er en ikke-dekkende, forenklet betegnelse som i denne sammenhengen fungerer.

En eskalerende konflikt

Det ble nå en økende motsetning mellom konferanser med liberalt flertall i USA og Vest-Europa og konferansene med konservativt flertall i Afrika, USA og Øst-Europa. Med en økende aksept for likekjønnede forhold, ble frustrasjonen stor hos de mange som ønsket endring. I en periode etter årtusenskiftet, var antallet kirkelige rettsaker mot prester som hadde foretatt vielse av likekjønnede mange.
For kirkens administrasjon var antallet til tider overveldende. Dette var saker som ofte kunne medføre tap av ordinasjon og stilling. De var det tunge, tidkrevende og kostbare prosesser samtidig som de også skapte mye negativ medieomtale og bidro til økende avstand mellom partene.

I 2019 ble det innkalt til en ekstraordinær GK som kun skulle behandle dette spørsmålet. Det var på forhånd lagt ned et stort arbeid. Det var forberedt flere forslag som skulle ta hensyn til de økende geografiske og kulturelle forskjellene i verden og kirken. Håpet var at dette skulle gi en fleksibilitet som skulle kunne holde kirken samlet. Andre så det som forkastelig og imot kirkens tradisjonelle lære og fremmet forslag som strammet inn restriksjonene, og særlig straffene, for de ordinerte for å bryte kirkens lære.
I en GK som ble preget av skarp ordbruk og harde forhandlinger med mye taktikk, ble samling og fellesskap fraværende idealer for mange av deltakerne og observatører. Kompromissforslagene fikk liten oppslutning blant de konservative. I en kampvotering var det de konservatives forslag «The traditionalist plan» som ble vedtatt.

En sterk motreaksjon
I etterdønningene var det noen liberale som mistet håpet for en endring og forlot kirken. Men dette varte i en ganske kort periode.
De harde ordene og vedtaket i GK 2019 førte til en stor mobilisering blant de liberale. Også mange metodister som tidligere var usikre eller nøytrale, ble nå overbevist om at det måtte en endring til i kirken. I konferanse etter konferanse i USA, og også i Sentral- og Nord Europa, led de konservative grupperingene nederlag i valg til tillitsverv og nominasjoner til den neste generalkonferansen. Det ble opplevd som en stor endring for de liberale som frem til da så seg som underrepresentert.
Det skjedde også i Norge, der det i en periode nesten ikke var en konservativ som ble valgt til sentrale tillitsverv eller som delegater til sentral- og generalkonferansen. Dette har nå endret seg i de siste norske årskonferansene, hvor flertallet har stemt frem en mer variert representasjon.

Store endringer på regionalt nivå
For å forstå betydningen av denne mobiliseringen, må vi se på et mellomnivå i Metodistkirken. Det finnes en regional konferanse over årskonferansen som har mye myndighet i sitt område. Disse konferansene består av flere årskonferanser. Biskopene velges og styrer ut fra disse som kalles jurisdiksjonalkonferanser (i USA) og sentralkonferanser (utenfor USA). Disse konferansene har også myndighet til å tilpasse noe av kirkeordningen til sitt område. Det er biskopene som skal tolke og ha tilsyn med at kirkeordningen etterleves. Biskopenes tolkninger kan overprøves med en forespørsel om en tolkning i Det juridiske råd. Det rådet fungerer som en slags «høyesterett» i UMC. Men dette er en lang prosess, og en biskop med sterke meninger har fortsatt et stort handlingsrom i sitt område.

Nå var Metodistkirken i den situasjon at GK hadde et konservativt flertall, men de fleste juridiske konferansene i USA og noen i Sentral/Nord-Europa hadde et klart liberalt flertall. Det førte til at det ble valgt biskoper med et liberalt syn og liberale inn i sentrale og viktige verv. I en av konferansene i USA ble det valgt en lesbisk, samboende prest til biskop. Nylig er en prest i et samkjønnet ekteskap valgt til biskop i en annen jurisdiksjonalkonferanse. Antallet saker som ble brakt for kirkelig domstol falt kraftig. Store deler av kirken endret «uoffisielt» sin praksis.

Dette førte til stor frustrasjon blant mange konservative. Konservative organisasjoner innen kirken som The Wesleyan Covenant Association (WCA) har stor utbredelse i sine miljøer i USA, og arbeider aktivt for å påvirke kirken. Det ble klart for dem at selv om de var i et globalt flertall, ville et regionalt liberalt flertall tvinge igjennom uønskede endringer.

Forslag til løsninger
Splittelsen mellom konservative og liberale i USA er helt annerledes enn her i Norge. I USA er det en politisk faktor som forsterker konflikten kraftig. Mange konservative metodister er politisk på høyrefløyen. Mange av de liberale er politisk i sentrum eller på venstrefløyen. Ordbruken, den voldsomme fordømmelsen og vrangforestillinger om «motstanderne» i amerikansk politikk, smittet over i vår interne kirkedebatt. Viljen til kompromisser har vært nesten fraværende på ytterfløyene.

Før den avlyste GK i 2020 tok biskop Yambasu fra Sierra Leone et initiativ for å løse konflikten i minnelighet, og vår egen biskop Alsted var aktivt med. De klarte med bruk av en kjent og høyt kvalifisert konfliktforhandler å samle alle de involverte interesseorganisasjonene til hemmelige samtaler og forhandlinger. Avtalen “The Protocol of Reconciliation & Grace through Separation”, åpnet for regionale endringer i kirkeordningen. De menighetene som med 57% flertall stemte for å forlate UMC for en ny konservativ kirke under ledelse av WCA skulle få ta med seg kirkeeiendom og andre midler. Dette var langt mer romslig enn det kirkeordningen regulerte. I tillegg fikk det med seg 250 millioner US dollar for å finansiere den nye kirkens sentralledd.
Et viktig poeng her er at de konservative selv ønsket en slik separasjon.
Forslaget kom overraskende på alle som ikke var en del av prosessen og fikk stor oppmerksomhet og i begynnelsen fikk den stor tilslutning. Med avlysningen av GK på grunn av pandemien, gikk noe av initiativet ut av forlaget. Biskop Yambasu omkom i en bilulykke og uten han, mistet forslaget mye støtte i Afrika. I tillegg kom det også mye press fra yttergruppene i de ulike interesseorganisasjonene.

WCA har i lengre tid vært klare på at om deres syn ikke får gjennomslag i hele kirkens liv og praksis, ville de forlate kirken og starte sitt eget kirkesamfunn. De har både en kirkeordning og organisasjon klar. I fjor var tålmodigheten deres oppbrukt, og «The Global Methodist Church» ble lansert.
Det har ført til at mange menigheter har meldt seg ut av UMC. Noen har meldt seg inn i GMC, men på langt nær alle. Et betydelig antall av de store amerikanske menighetene har blitt uavhengige. I Texas har en slik utmeldt megakirke nylig tatt initiativ til å danne en tredje uavhengig Metodistkirke.

Hva er veien videre?
Hva som skjer fremover, er uklart. Vil så mange konservative melde seg ut at det blir et liberalt flertall på verdensplan? Vil de konservative, før de melder seg ut, forbli i kirken så lenge at de kan forsinke en endring i nok en fireårsperiode? Hvilke rettigheter har de som har blitt valgt som delegater, men som har meldt seg ut? Hvordan vil de afrikanske delegatene stemme? Dette er bare noen av mange spørsmål.

Det er vanskelig å gi noe godt svar på hva som vil skje i fremtiden. Det vi vet vil skje er at store deler av UMC i USA vil endre seg i liberal retning. Per i dag har omtrent 10% av menighetene forlatt UMC i USA. Det er et stort flertall med metodister som opplever seg som hverken konservative eller liberale, som ønsker å finne løsninger slik at det er plass for alle i UMC. Tyske metodister har vedtatt å endre teksten. Danske og norske metodister likeså. Hele Eurasia (det vil si Russland og tre-fire tidligere sovjet-republikker) har vedtatt å forlate UMC.

I det siste biskopsrådet som ble avsluttet for bare noen dager siden, ble det tatt til orde for å avholde den avlyste GK i 2026. Om det blir vedtatt vil det bli avholdt GK i 2024, 2026 og 2028. Det vil bli avholdt jurisdiksjonalkonferanser i USA og sentralkonferanser etter hver GK. Dette vil kunne halvere tiden det vil ta å gjennomføre endringer i kirkeordningen.

I Norge er to ting klart ut fra vedtak og stemmefordeling. En er at vi før eller siden vil begynne å vie likekjønnede og at seksuell legning ikke lenger vil ha betydning for ordinasjon. Samtidig ønsker flertallet at det også skal være rom for de som ikke ønsker denne endringen i kirken. Flertallet ønsker ikke å tvinge noen ordinerte til å gjøre noe som går mot deres samvittighet. Vi er en liten kirke og vi er knyttet sammen både lokalt og nasjonalt. Vi trenger alle metodistene i den veven som til sammen danner Metodistkirken i Norge.

Både lokalt og internasjonalt er det mange prosesser i gang. Det formelle vil ta lang tid. Hvor vi går i det praktiske kirkelivet kan gå raskere enn vi tror. Intensjonsvedtakene er tydelige og viljen stor til å finne praktiske løsninger til endring.

Et spørsmål vi må ta stilling til selv, er om vi vil arbeide for en kirke og et fellesskap der det er rom for flere enn kun de som mener og tror det samme. Hvor mye rom er vi villig til å gi andre? Hvor romslig skal vår kirke være?

Samtidig er det et flertall som nå ønsker å gjennomføre endringene. LGBT-personer må få ro og trygghet for at de helt og fullt hører til i kirken, og slippe å høre at deres liv diskuteres og vurderes.