Metodistkirken og LHBTQ-personer

Tilsynsprest Knut Refsdal kommenterer avisartiklene og prosessen i kirken. Les hele teksten her:

 

Neste uke avholder Metodistkirken i Norge sin årskonferanse. Til behandling foreligger flere forslag som berører kirkens forhold til LHBTQ-personer.

Denne diskusjonen har tatt lang tid i Metodistkirken. Det skyldes særlig det at vi er del av en global kirke, The United Methodist Church, som er et kirkesamfunn med 12 millioner medlemmer over hele verden. Siden 1972 har denne diskusjonen vært til behandling i kirkens øverste organ, Generalkonferansen, som møtes hvert fjerde år.

Det året fikk vi inn i kirkeordningen formuleringer både om at vi anerkjenner rettighetene til seksuelle minoriteter og at vi anser homoseksuell praksis som uforenlig med kristen lære. At disse formuleringene fremdeles står i kirkeordningen, stort sett uendret, er et tegn på at Metodistkirken aldri har kommet til enighet i dette.

I løpet av disse 50 årene har holdningene til LHBTQ-personer endret seg drastisk i den vestlige verden. Det har også skjedd innad i Metodistkirken i Nord-Amerika og Europa. Samtidig har andelen av kirkens medlemmer i Øst-Europa, Asia og Afrika økt vesentlig. Blant annet av denne grunnen har styrkeforholdet mellom de som ønsker å beholde kirkens tradisjonelle syn og de som ønsker en endring, vært forholdsvis stabilt. I dag er Metodistkirkens posisjon at likekjønnede ikke kan vies i Metodistkirken og at LHBTQ-personer ikke kan ordineres. Det er imidlertid ikke noen begrensninger på verken medlemskap, verv, nattverddeltakelse eller andre stillinger enn prest og diakon, og ingen studiesteder spør studenter om seksuell orientering eller samlivsform.

I 2019 ble det avholdt en ekstraordinær generalkonferanse. Resultatet av denne konferansen var et knapt flertall for å fastholde kirkens nåværende posisjon. I tillegg ble det gjort innstramninger og presiseringer av konsekvensene dersom prester og diakoner ikke forholder seg lojale til kirkens syn.

Et stort flertall i Metodistkirken i Norge ville ikke være med på dette. Derfor vedtok årskonferansen i 2019 følgende: «Vi erkjenner at det er mange i Norge som har et annet standpunkt enn det generalkonferansen (2019) vedtok og at det derfor går mot en kirke i Norge som inkluderer begge syn. Samtidig er det et klart mindretall som ønsker å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn.»

Da dette vedtaket ble gjort var planen at det skulle avholdes en generalkonferanse i 2020. Håpet var at denne konferansen ville avslutte prosessen og klargjøre veien videre, inkludert det å legge til rette for en fredelig deling av kirken. På grunn av pandemien ble generalkonferansen først utsatt til 2021 og deretter til 2022. Nå er den utsatt til 2024, noe som skyldes at det tar to år for mange av delegatene til generalkonferansen å få visum til USA.

I praksis innebærer dette at Metodistkirken i Norge - til tross for at et flertall i kirken ønsker det - ikke vier likekjønnede eller ordinerer LHBTQ-personer til tjeneste. Årsaken er altså at Metodistkirken i Norge ikke kan gjøre slike beslutninger på egen hånd fordi den er del av en global kirke.

Hva vil skje framover? Generalkonferansen i 2024 vil med stor sannsynlighet ende med iallfall to utfall: At The United Methodist Church blir en kirke som inkluderer fulle rettigheter for LHBTQ-personer og at en del menigheter og medlemmer kommer til å forlate kirken. Det siste har allerede begynt å skje: 1. mai i år ble en ny kirke etablert, The Global Methodist Church, som står på kirkens nåværende syn og ønsker å beholde dette.

Hvorvidt norske metodister og menigheter velger å bli en del av The Global Methodist Church gjenstår å se. Jeg tror ikke det vil bli mange – om noen i det hele tall. For de få som tenker på å forlate kirken er nok det å bli en del av et annet kirkesamfunn i Norge vel så aktuelt.

Det jeg tror vil bli utfallet av årets årskonferanse, er dette: Et stort flertall vil, til tross for en økende utålmodighet, mene at vi bør forbli i The United Methodist Church, fordi generalkonferansen i 2024 med stor sannsynlighet vil endre kirkens syn. Jeg tror også at de færreste vil være interesserte i å gjøre vedtak som strider mot kirkeordningen, med de mulige langvarige kirkejuridiske følgene det kan få. I tillegg håper jeg vi kan få til en samtale der alle opplever at deres oppfatninger blir ivaretatt og respektert, samt skape noe bevegelse i en sak som lenge har stått stille ved å utforske løsninger og muligheter, innenfor dagens regelverk, som gjør det enklere både for de som ønsker å forlate kirken og de som ønsker å komme i gang med en inkluderende praksis.

Metodistkirken har alltid vært en mangfoldig kirke som har levd med uenigheter i en lang rekke saker. Det tror jeg vi vil klare også i fortsettelsen. De aller fleste norske metodister mener at uansett utfall av denne diskusjonen, er den ikke viktig nok til at kirken splittes. Metodistkirken skal forbli en romslig og åpen kirke der så mange som mulig kan leve sammen i gjensidig respekt, på tvers av ulikheter og divergerende syn, og der ingen tvinges til å handle mot sin egen overbevisning. For å få til det må vi alle bestrebe oss på å gi hverandre rom.