Jeg erklærer ikke noe som helst

Kampen om de riktige meningene skaper og forsterker polarisering, skriver biskop Alsted.

Kampen om de riktige meningene skaper og forsterker polarisering. Det umettelige behovet for å bevise at «vi» har rett, produserer den ene uttalelsen og kommentaren etter den andre, der man fremhever sin egen fortreffelighet og skiller seg fra dem som tenker annerledes.

Til tross for alle forsikringer om kjærlighet, respekt og vennlighet, gjøres det klart at all avvikende tenkning, forståelse og atferd strider mot bibelske sannheter.

Påstanden om å ha Skriften på sin side på visse områder og å stå i den samme tusen år gamle tradisjonen som flertallet av kirkene i verden, virker arrogant når man innser de dype teologiske forskjellene som finnes mellom kirkene som har undertegnet «To kjønns erklæringen». Til tross for forsikringene om at de absolutt ikke fordømmer noen, men bare uttrykker en positiv bekreftelse av grunnleggende sannheter og overbevisninger, forstår jeg hvis mange skeive mennesker i og utenfor kirkene føler seg dømt og fordømt. For det blir de.

Selvsagt må det stilles spørsmål ved den sosialkonstruktivistiske vitenskapsteorien, som blir mer og mer utbredt, og som legger vekt på virkeligheten som en sosial konstruksjon. Når man ikke ser mennesket som en konstant biologisk enhet, men som et foranderlig subjekt i en kontinuerlig og dynamisk tilblivelsesprosess, blir også forståelsen av kjønn flytende.
Det er absolutt verdt å forholde seg kritisk til hvordan disse oppfatningene påvirker helsevesenet og lovverket, og usikkerheten de skaper i veiledningen av barn og unge.

Samtidig finnes det mennesker som er født med en diffus kjønnsidentitet. Det finnes mennesker som strever med sitt kjønn og føler at deres identitet, bevissthet og følelsesliv ikke samsvarer med den kroppen de er født med.
Ingen mennesker, og aller minst sårbare mennesker, trenger å bli fortalt at de ikke er forenlige med noens kristne tro, tenkning og virkelighetsforståelse. Mennesker trenger oppriktig kjærlighet, respekt, forståelse og nåde.

For noen måneder siden ble jeg kjent med rektor Ivan Rusyn ved det evangelisk-teologiske seminaret i Kiev. I samtalene våre sa han til meg «Jeg pleide å tro at jeg hadde alle svarene - nå har jeg bare spørsmål.» Han snakket ut fra en dyp erfaring, formet av mer enn to år med krig, og det rørte meg i hjertet. For også jeg er skyldig i å tro at jeg har svarene og kjenner sannheten. Og jeg må minne meg selv på å tie stille og lytte.

Jeg tror, vi gjør klokt i å stille spørsmål og forsøke å forstå i stedet for å fordømme. Når kristne med Bibelen i hånden fremstår som bedrevitende og ønsker å fortelle mennesker hvordan de skal forstå og leve sine liv, mister vi muligheten til samtale. Vi kan stå sammen og erklære alt mulig, men det er det ingen som vil høre på. For hvorfor skal de ta oss på alvor, om vi bare ønsker å ta oss selv på alvor?
Derfor erklærer jeg ikke noe, men jeg lytter gjerne og forsøker å forstå…

Christian Alsted
biskop i Metodistkirken

Kronikken stod først på trykk i Vårt Land.